Vinteren 1997, da den nordnorske natten var på sitt aller mørkeste flyttet jeg inn på Tromskysten, et gammelt tuberkolosesykehus, senere fødeklinikk, etterhvert fylkeskommunalt senter i Tromsø, der jeg fikk leie et gjesteateliè. Det var et nokså skjørt og engstelig vesen som listet seg gjennom de dystre steinkorridorene i det gamle sykehuset og som om natten sov alene i det digre bygget. Bare lyskjeglen fra nattevaktens lommelykt som to ganger hver natt listet seg inn under dørsprekken min knyttet meg til en verden utenfor. På loftet trakk den jødiske legen, som hadde tatt livet av seg under krigen, stoler fram og tilbake over gulvet. Natten var stjerneløs og mørk, sengen min en båt og drømmene drivstoffet. Vinteren hadde ikke vært så snørik på manns minne så det forjettede nordlyset fikk jeg aldri se. Lyset fra nattens drømmer derimot bar jeg med meg gjennom den bekmørke dagen.
Dagene tilbragte jeg med et prosjekt jeg kalte «mentale arkeologiske utgravinger», der jeg arbeidet utifra en idè om at kroppen, som en del av vårt erkjennelsesapparat, er et landskap der minner, opplevelser og følelser ligger lagret, og der ingenting av det som er opplevet forsvinner. Ved å grave fram og bli bevisst minner fra min egen historie, og å pusle dem sammen på nytt håpet jeg å kunne bli synligere for meg selv.
