Scene 6, Kjøkken, formiddag

About This Project

Maria liker å kalle seg selv for heks, men var i hele sitt yrkesaktive liv bibliotekar, nå er hun pensjonert fra bibliotekarjobben og skriver bok om religionen Palo, en religion med røtter i Kongo. Hun har arbeidet med den i ti år. Når hun snakker om boken kaller hun seg selv for forsker. Maria beveger seg utvungent mellom ulike roller, hun befinner seg på en scene, og huset hennes er scenen. Alle som kommer på besøk er hennes publikum. Hun veksler mellom å være skuespiller og iscenesetter. Jeg vet ikke hvilken rolle hun har tiltenkt meg, men hun har startet spillet og gleder seg over det.

 

Maria kjenner reglene og hun kan språket. Hun vet at dette er et sted der drømmer, hallusinasjoner og religiøs ekstase er likeverdig med det vi kaller realiteter, og hun manøvrer uanstrengt mellom de forskjellige betydningslagene. I tillegg kan hun av mangel på avkobling dikte seg selv, gjestene og gjerne meg inn og ut av ulike såpeserier som er hennes høyst elskede virkelighetsflukt.

 

Spindelvevsmykt blir man trukket inn i og forhekset av denne merkelige sammenblandingen av betydninger. Jeg er en ufrivillig observatør eller en uvitende aktør som verken kjenner de sosiale kodene eller språket, og i luften mellom oss flagrer forfedrenes ånder, skytsengler, guder og halvguder av underlig opphav og i fantastiske skikkelser. Nesten umerkelig fletter de oss inn og ut i sin egen forheksede vev.

 

Jeg er nysgjerrig på Maria og hun på meg. Vi lurer på hverandres motiver for vår felles interesse. For å forenkle  forholdet mitt til omgivelsene og spesielt til Maria velger jeg å ikke presentere meg som kunstner eller mine vage kunstneriske planer, men  utgir meg i stedet for å være en forsker, en slags antropolog, noe som passer Maria godt. Jeg skal forske på sammenhenger mellom de afrocubanske religionene og dans. Et sted mellom ånd og kropp.

 

Om kveldene sitter vi ved det store bordet i Marias spisestue. Maria liker å snakke. Hun snakker om sin religion om magi om heksekunst og trolldom. Jeg hører på henne. Maria forteller om sine døde forfedre. Om åndene som vandrer inn og ut av menneskenes verden. Det finnes ikke noe klart skille mellom dem og oss. Forfedrene lever blant oss og må hedres, konsulteres og ofres til.

Maria snakker om religioner med røtter i Afrika, Palo, Santeria og Abakuà, der guder bor i jerngryter, eller i en suppeterrin av porselen, avhengig av hvilken religion de kommer fra, om pulver fra kirkegården laget av malte knokler som man blander med jord og putter ned i gryten under magiske ritualer. Jeg lytter og mer fornemmer enn forstår hva hun sier. Gjennom disse ritualene kan hun holde sine fiender i sjakk. Innesperret i gryten til ofrene blir syke eller annen ulykke rammer dem.

 

Hun snakker fort om eksotiske guder med fremmedartede navn. Jeg gjør hva jeg kan for å holde følge. Det er ånder som lever blant oss, som påvirker oss, som trekker i tråder, som liker å spille oss puss, skape intriger og konflikter som forandrer form og farge. Som kan være snart den ene snart den andre. For å stå på god fot med dem trenger man å ofre noe, en fruktkurv, et dyr, en fugl alt etter hva man trenger hjelp til.

 

Uforståelige sammenhenger, brokker av mening ispedd en mengde forvirrende uttrykk. Jeg kjenner meg hjelpeløs. Ikke kan jeg spørre og ikke kan jeg svare, og om jeg kunne spørre ville jeg ikke kunne forstå svaret. En konversasjon er utenfor rekkevidde. Enstavelsesord, grimaser og gester. En av gudene åpner og lukker veier, en annen hjelper deg i kjærlighet, eller til å ta hevn over en uvenn, men da må du gi dem noe å spise. Noen liker blomster, andre honning eller dyreblod. Deres preferanser og vaner er like innfløkte og forskjellige som våre.

Det er lett å snakke med Maria, men jeg blir fort sliten. Det er så lite jeg forstår og så mye jeg skulle ønske jeg forstod. Maria snakker. Ofte tror jeg ikke det spiller noen rolle for henne om jeg forstår eller hva jeg forstår. Det viktigste er at jeg er der. Hun er ikke lenger alene. Nå er det et annet menneske i det store huset hennes som hun kan snakke til.

 

Maria snakker med hele kroppen, hun har et særdeles rikt kroppsspråk og utmerket mimikk. Av og til forsøker hun å skremme meg med å utstøte dyreaktige lyder og sperre opp øynene så de blir store og kulerunde og de slappe hakene hennes skjelver. Hun holder begge hendene med de lange rødlakkerte neglene opp foran seg og later som hun vil klore noe i stykker. Hun vil imponere, gjøre inntrykk og hun nyter å se virkningen av seg selv i meg, hun elsker å se effekten av seg selv i andre. Min skrekkblandete fryd og vantro morer henne.

 

Hun morer seg med meg, nyter å sjokkere meg, bruker meg som underholdning, har følelsen av at hun finner meg ustyrtelig komisk og utilgivelig naiv. Det Maria viser er så visuelt at ord blir overflødige. Det jeg ikke forstår forsøker jeg å sannsynlighetsberegne meg fram til betydningen av. Jeg tenker at jeg har lite lyst til å befinne meg blant Marias uvenner. I begynnelsen er hun tålmodig. Er vi begge tålmodige.

 

Jeg har lyst til å si noe, dele noe av den frykten og usikkerheten jeg kjenner, men min eneste reaksjon på all informasjonen jeg får av Maria er et slags fårete smil som får meg til å kjenne meg som en idiot.

knapp_maria

Prosjekt

Marias hus

Når

2001

Hva

Video, tekst

Hvor

Havanna, Cuba

Hvem

Maria og Maria

Category