Måleren

Måleren vist på BOA

 

Installasjonen er en modell i life size der strektegninger av interiører på galleriets vegger og gulv, møbler brettet i kartong, og en video av en sovende kvinne er ingrediensene.

 

Utstillingen er del 2 av en serie arbeider med utgangspunkt i Marias hus i Havanna.

 

Jeg traff Maria tilfeldig en ettermiddag i Havanna. Hun inviterte meg hjem på besøk. I 4 måneder ble jeg boende som leietager hos Maria inntil jeg en dag brått ble kastet ut.

 

Kunstneren vil selv videreføre Målerens plan ved å fortsette å brette møbler og å tegne videre på veggene i hele utstillingsperioden. Publikum er velkomne til å følge rekonstruksjonen av Marias hus fortløpende.

Måleren vist på Hå prestegård

 

Måleren vist på Hå prestegård er en fortsettelse av arbeidet med Måleren fra utstillingen som ble vist på BOA, også her fortsatte kunstneren å arbeide med installasjonen gjennom hele utstillingsperioden.

 

Fordi utstillingen ble vist i et fredet rom på prestegården kunne jeg ikke tegne direkte på veggene, men videreutviklet popp-opp-teknikken i kartong. PÅ loftet i prestegården, ble videoen av Maria vist på et tynt forheng. Publikum kunne bare se videoen gjennom en smal sprekk i døren inn til loftet.

Måleren, fra Målerens dagbøker

 

Jeg er på en reise. Tilfeldighetene har ført meg til Marias hus eller til feite Maria – heksa som hun selv liker å kalle seg. Der leier jeg et rom i 2.etg. Når hun ikke sover oppholder Maria seg nesten alltid nede i 1.etg. Hun går sjelden ut. Jeg oppholder meg nesten bare i 2.etg om jeg ikke går ut, noe jeg gjør nokså ofte.

 

Jeg er redd. Det kan til tider være ubehagelig å leve så tett innpå et fremmed menneske. Jeg har ingen plan. Vi snakker ikke engang samme språk. Jeg venter. Jeg er vant til å vente. Jeg vil nesten påstå at jeg har blitt ganske god til det også. I hvert fall av og til. Jeg er god til det, men jeg liker det ikke. Jeg skulle gjerne hatt en plan. Jeg holder ut. Det er jeg god til.

 

Rommet jeg bor i ligger i 2.etg. inneklemt mellom Marias soverom og badet som vi begge bruker. Hun går fra gangen og gjennom mitt rom for å komme på badet. Det er en dør mellom rommene våre. Den er låst. Nøkkelen befinner seg på hennes side.

 

Gradvis utvikler jeg en plan. Planen går ut på å måle opp, tegne og dokumentere Marias hus millimeter for millimeter. Jeg har allerede bestemt meg for hvor jeg skal begynne. Jeg tar et rom av gangen. Utrustet med en blyant, noen ruteark og en 10cm lang linjal er jeg klar til å iverksette min plan. Jeg må jobbe effektivt og stille mens Maria ligger og sover eller når hun er på en av sine sjeldne turer utenfor huset.

 

Jeg legger meg ned på kne og begynner å måle. Det går langsomt for rommene er så møblerte. Jeg må være forsiktig. For å komme til med mitt enkle måleinstrument må jeg flytte på ting som jeg etterpå må sette tilbake på nøyaktig samme plass slik at Maria ikke oppdager noe.

 

Det går fremover med oppmålingene. Maria har vært borte mer enn vanlig den siste tiden. Dessuten har jeg forbedret metodene mine. På en av mine vandringer i nabolaget fant jeg en taustump. Den var for å være nøyaktig; 147cm lang. Etter at jeg knyttet knuter for hver 10de cm er den blitt et nyttig 140cm langt måleredskap som øker effektiviteten på oppmålingen. Derfor er jeg mer optimistisk enn på lenge. Plystrende fortsetter jeg helt til jeg hører at noen går i porten. Da ruller jeg sammen snøret, samler opp rutearkene og blyanten, stikker det ned i veska og lister meg hurtig opp trappen på det bløte teppet. Med bankende hjerte rekker jeg akkurat inn på rommet mitt før det tar i ytterdøra.

 

Om jeg har dårlig samvittighet fordi jeg sniker meg rundt i Marias hus? Egentlig ikke, men jeg vil helst ikke at hun skal oppdage det. Det vil bli vanskelig å forklare spesielt på et språk jeg ikke kan. Nyanser, detaljer kan forsvinne som er viktige for å få forståelse for min plan. Den er til tider dunkel også for meg. Men det er godt å ha en plan. Det er tilfredsstillende å ha noe å gjøre hver dag. Noe å gå til, som en hvilken som helst annen jobb. Det er slik jeg ser det som en helt vanlig jobb. Opp om morgenen, spise frokost, kle på meg, vaske meg, kanskje gjøre litt morgengymnastikk, høre litt på radioen. Til slutt finner jeg frem arbeidsverktøyet mitt, legger det ned i en enkel bag og setter meg til å vente.

 

Mye av dagen går med til å vente. Til å begynne med syntes jeg det var en lite stimulerende del av arbeidsdagen, men nå har jeg etter hvert begynt å sette pris på ventingen. Det er noe man må lære seg som alt annet. Man er bare ikke født med velutviklede egenskaper til å vente. Det er øvelse, øvelse og atter øvelse og det har sine metoder. Det finnes mange måter å vente på. Oppmerksom venting f.eks. Jeg må være påpasselig så jeg ikke går glipp av mulighetene til å utføre min nitidige registrering av Marias hjem. Derfor må jeg følge intenst med om Maria går ut eller om hun går og legger seg.

 

Det vanskeligste med det å ha en plan er når man møter mennesker som stiller spørsmål av typen: ”Hva er meningen med det du gjør?”, eller ”Hva betyr det?”. Men bare spør tilbake. Eller svar at det betyr ingenting. Det er en plan, en ubetydelig plan, men den får meg til å stå opp om morgenen og i perioder gleder jeg meg til å stå opp. Ellers betyr det ikke så mye. Det er den daglige dont for å si det litt gammeldags.

 

Måleren

Årstall

2008 - 2009

Vist

BOA og HÅ

Sjanger

Installasjon, tegning på vegg, kartong, tekst, video